-
Siste innlegg
-
Siste kommentarar
Emnesky
'ulogiske' former adjektiv aktiv og passiv bokmål dialekt Difi engelsk fagspråk fokus folkeetymologi forkortingar framandspråk godt språk gramatikk i forhold til kansellistil kj-lyden klarspråk kommunikasjon marknadsspråk minoritetsspråk moteord nettskriving norsk norwenglish nynorsk nytale orddeling Rettskriving særskriving skatteetaten skjema skriving spørjeord språket i staten språkforståing språknormering Språkrådet språktesting stammespråk triggerord trua språk uklart språkBloggar og spalter vi les
I klartekst – blogg
På papiret
I høst tilbragte jeg noen måneder på Salomonøyene i Stillehavet for å forske på et lite språk. I to landsbyer på sørkysten av øya Nendö (også kalt Santa Cruz) i Temotu-provinsen bor noen hundre mennesker i små hus. Hovedspråket i disse landsbyene er engdewü, som bare rundt 200 mennesker har som morsmål. De andre i landsbyene og ellers på øya snakker äiwoo eller natügu eller nalögo eller kanskje vaeakau-taumako, språk som de engdewütalende forstår og snakker i større eller mindre grad. Folk er flerspråklige, og i situasjoner med personer fra ulike steder går det stort sett i et av disse nabospråkene, eller i det lokale engelskbaserte pidgin-språket.
Engdewü mister stadig talere. En viktig grunn er at folk gifter seg med folk fra andre landsbyer og øyer. Og ungdommen er ikke så veldig interessert i å bruke det heller. På skolen er det engelsk barna lærer å lese, for ingen leser eller skriver engdewü. For et år siden fikk kirkene i de to landsbyene spørsmål om de ville ta i bruk versjonen av Det nye testamentet som er oversatt til nabospråket natügu i stedet for den engelske Bibelen. Selv om alle forstår natügu godt, var det heldigvis noen som hevet stemmen og ropte nei. I denne sammenhengen utgjør engelsk en langt mindre trussel enn hva natügu gjør. Det ser faktisk ikke ut til at det er noen overhengende fare for at engelsk skal utkonkurrere engdewü i dagliglivet. Natügu derimot, brukes allerede i stor grad, og om det hadde fått enda et språklig område å dominere, så kunne det kanskje greie skyve engdewü bort for godt.
Folk har ikke så stor selvtillit når det kommer til engdewü, som ikke kan skrives en gang. Jeg husker godt de stundene med alvorsprat da de eldre i landsbyen så på meg med sørgmodige blikk: ”Hva vil fremtiden bringe for språket vårt?”
Det bor nesten sju milliarder mennesker i verden. Andelen analfabeter—personer som verken kan lese eller skrive noe språk—har sunket betydelig de siste årene. UNESCO regner med at en femdel av voksne personer i dag—omtrent 776 millioner—mangler grunnlegende ferdigheter i noe skriftspråk. Det betyr samtidig at de fleste kan lese og skrive. Men veldig mange gjør det ikke på sitt eget morsmål, ofte fordi det ikke eksisterer noen ortografi og derfor heller ikke finnes noe som helst å lese på det lokale språket.
Hva som utgjør et truet språk er et sammensatt spørsmål. Det er mye å si om det emnet, men ett punkt på lista er ”det skrevne ord”. Det at et språk får en egen rettskriving, gjør det bedre rustet i møtet med den moderne verden. Folk kan skrive ned stort og smått, og språket brukes i skriveundervisningen i skolen. I tillegg kan det få nye bruksområder som før var forbeholdt det offisielle språket og de andre språkene med eget skriftsystem. Og er teknologien der, er sjansene til stede for at språket blomstrer opp i e-postmeldinger og på internett. Til sammen fører dette gjerne til større språklig prestisje—og om ikke språket kommer helt utenfor faresonen, kan det i det minste ta lenger tid før det er borte.
Det at et språk får et skriftsystem knyttet til seg, vil naturlig nok forandre både språket selv og kulturen det eksisterer i. Denne forandringen er ikke nødvendigvis bare av det gode. Men den kan også bidra til å bevare en spesiell kultur. Og det igjen er et bidrag til opprettholdelsen av et kulturelt mangfold i verden. Dessuten er det mange som rett og slett har et sterkt ønske om å få lese og skrive på sitt eget språk. Mange engdewüer har nok sett med misunnelse på at nabospråkene ikke bare forskes på, men også har fått en ortografi og egne bøker.
Om hundre år kan vi se for oss to scenarier for engdewü. Det første er det triste: Ingen snakker engdewü, og noen ytterst få kan huske det. Natügu og äiwoo og pidgin-språket er det som snakkes. Det andre scenariet er lysere: Ikke bare kan alle lese og skrive engelsk—skolen underviser også i engdewü. Og på kvelden, mens barna spiller fotball og drømmer om å bli like stor som Commins Menapi (han har spilt både i Australia og New Zealand), sitter læreren og de eldre og diskuterer ungenes rettskriving.
Og helt til slutt: Neste gang du står litt fast når du må formulere noe vanskelig på en av våre to målformer, bokmål eller nynorsk, kan du jo tenke over hvor heldig du er: Det du skriver går rett inn i historien som et uutslettelig tidsdokument om deg selv og språket ditt.
Og absolutt helt til slutt: Nettjenesten yr.no ble nettopp introdusert på kvensk, et av de norske minoritetsspråkene. Nok en grunn til å feire!
Anders Vaa er doktorgradsstipendiat i lingvistikk ved Institutt for lingvistiske og nordiske studier ved Universitetet i Oslo. Han jobber med den grammatiske beskrivelsen av et lite språk som snakkes i to små landsbyer i den mest avsidesliggende provinsen i Salomonøyene i Stillehavet. Anders Vaa er medforfatter av boka “Norsk er et lite språk som er i ferd med å dø ut og andre myter om språk”.
Foto: Sturlason
Merkt minoritetsspråk, trua språk Kommenter
Språket skal være ikke et gjerde, men en båt
I det siste har det vært en enormt fokus på språket her i landet. Noen mener at vi står ovenfor et vann skille. De mest bekymrede frykter for at norsk språk i løpet av mellom 20-50 år kommer til å gå nedenom og rett vest. Da kommer norsk bare til å bli snakket av en liten gruppe spesielt interesserte, litt på samme måte som de som har trebåt i dag eller skriver limerick. Det er koselig og gammeldags, men ganske sjelden og så pass spesielt at de som gjør det, pleier å ha stort skjegg å være med i en egen klubb.
De som roper varsku her, advarer mot flere tendenser. Den ene er at det norske språket blir oppløst innenfra gjennom språklig utsklidning. Blant annet NRK har fått kritikk i forhold til at de slipper til alle målformer og lar nyhetsoppleserne bruke sin egen dialekt i hytt og pine. Språkvitere som Finn Erik Vinje mener at språket i NRK er i ferd med å utarte seg helt sinnsykt. Kritikken går på at når en nyhets oppleser leser opp nyhetene på sin egen dialekt, så stiller han eller hun seg i veien for budskapet, og at dessuten kan mange dialekter være vanskelige å skjønne for innvandrere og de som bor på andre kanter av landet. Det er ikke alle som forstår dialekt uttrykk som kan virke komplett uforståelige, sånn som luggum og hærtata hørt og å sjibbe teila på tåga.
Det at flere former blir tillatt, kan også være med og løse opp språket, både nynorsk og vanlig norsk. Nå kan du si både banan og bannan, og skrive både bacon og beiken og pub og pøbb, men riktig nok helst ikke i samme setning. Likevel må det være lov å si at det Vinje sier er spesielt. En av de fine tingene med å bo i Norge er at ting er like bra, og at ikke noen ord eller ting er finere enn andre. Det er derfor vi er gladere i vår konge familie enn andre land er i sin, for at vår konge familie ikke er noe spesielt fin. Kanskje det at vi ikke skjønner hva folk sier hele tiden, er prisen vi må betale for demokratiet.
Vi bør selvfølgelig prøve å bli forstått, ikke minst av andre. I vår digitale tid er stadig mer av kommunikasjonen skrift basert. Gjennom tekstmeldinger, E-mail og sosiale medier som Facebook og Twitter kommuniserer vi hovedsaklig i forhold til folk som vi ikke vet ser eller vet om er der. Det stiller utrolig høye krav til at språket er til å bli klok på. Samtidig ser vi at sms språket med sine forkortelser og smileys har begynt å prege skriftspråket generelt. Dessuten — og dette er den andre tendensen som de som roper varsku, advarer mot — så bruker vi stadig flere engelske uttrykk, som “nice” og “funny” og “yeah, right”, der vi har gode norske ord som “fin” og “morsom” og “ja, særlig”. I det hele tatt kan vi si at dårlig språk skaper gjerder mellom oss, mens godt språk er mer som en slags båt.
Er vi som samfunn blitt for slappe i forhold til det språkmessige? Noen og enhver kan sikkert jobbe mot et bedre språk for å bli finkere til å både snakke og skrive. Samtidig må det være lov å både snakke og skrive selv om man ikke vet forskjellen på et adjektiv og en adverbial. Jeg vil hevde at språket fortsatt må være ett middel, og ikke ett mål i seg selv. Hvis besservissere sier at en slags språk er finere enn en annen slags språk, hever vi terskelen for hvem som får lov til og ytre seg i det offentlige rommet. Hvis man må ha en lang studie bak seg bare for å få lov til å si eller skrive noe, så bruker vi på en måte språket på en eksklusiv og u-demokratisk måte. Når skolesystemet ble innført i Norge, var det fra først av bare de rikeste som lærte seg å lese. Det var fordi at overklassen visste at språk er makt. Vi vil ikke tilbake dit igjen. Det kan ikke være det som Vinje vil oppnå med hans kritikk. Det som teller er at vi skjønner hva hverandre sier.
Man kan sikkert ta visse forhåndsregler, for eks. ved å innføre bøter for den som bruker feil ord og sånn, men det tviler jeg på at noen ønsker seg å leve i et sånt samfunn. Det nærmer seg mistenksomt totalitære forhold i språket, og da følger flere typer for undertrykking mer enn gjerne i kjølevannet.
Jeg ser heller overhode ingen problemer i forhold til at noen sier sjole i stedet for kjole. Det er et fakta at for l000 år siden fantes ikke kj-lyden i Norge. Når barna sa “kj”, kan det godt hende at datiden’s foreldre reagerte sånn som noen gjør i dag og sa til de: “Det heter ikke kjole, hvor har du den kj-lyden i fra? Har du vært sammen med vest goterne nå igjen?” Språket er tross alt i konstant forandring hele tiden. Da må vi klare og innfinne oss med at om noen år er kj-lyden etter all sannsynligvis borte igjen. Det blir rimelig spesielt å forgripe problemer som kanskje aldri kommer til og bli noe problem. Om 100 år er kanskje hele det norske språket stokk borte. Det vil være trist på en måte, men på en annen måte vil det i så fall være en naturlig følge av at ingen bruker det mere.
Enn så lenge tyder i all fall debatten på at nordmenn er interessert i deres eget språk. Språkstrid er ikke noen ny greie her i landet. Den begynte da vi fikk språk og er still going strong enda. Vi står ovenfor spennende tider, og jeg har en klokketro på at det vil ikke bli noen mindre fokus på språket fremover. Det er bare å brette opp armene og henge med på utviklingen. Det har jeg selv tenkt til å gjøre, og den som faller av lasset, kan skylde seg selv.
Knut Nærum er en norsk komiker, forfatter, tegneserietegner og TV-underholder, mest kjent som fast paneldeltaker i NRKs humoristiske TV-program Nytt på nytt. Dette innlegget stod på trykk i Dagbladet den 14. november 2009.
Fotograf: Marit Nilsen, Fotograf for næringslivet.
Munngodt som forhåndsregel mot hjerneteppe
At grunnorda i språket er prinsipielt meningsløse byggeklosser, er noe vi alle veit og godtar: Vi skjønner at det nytter ikke å spørre hvorfor det heter hus og mus på norsk. Derimot venter vi at ei husmus er ei mus som holder til i hus, og at et musehus er et hus for mus, altså et musebol. I et sammensatt ord er det altså det siste elementet som angir hva slags fenomen det er tale om, mens førsteleddet angir ei nærmere spesifisering.
Når vi sammenligner eldre og nyere språk, ser vi ofte at sammensatte ord blir ”utydelige”, dvs. at vi ikke lenger oppfatter dem som sammensetninger. Det har bl.a. skjedd med et ord som fjøs, som en gang betydde fe-hus, og navnet Norge, som opprinnelig betydde Nordveien, noe vi fremdeles kan ane i de engelsk og tyske navna Norway og Norwegen.
De tre hovedorda i overskriften er derimot klare sammensetninger, og de som er opptatt av språkriktighet, vil nok også vite at i alle fall de to siste er ”feil” – det heter ”egentlig” forholdsregel og jernteppe. Ordet hjerneteppe har til og med Språkrådet funnet grunn til å ”advare” mot i en egen nettartikkel; jf. http://www.sprakradet.no/Aktuelt-ord/Jernteppe-eller-hjerneteppe/, der historikken til ordet jernteppe er grundig forklart.
I dette tilfellet veit vi altså at det har skjedd ei nokså klar betydningsendring fra at ordet opprinnelig har stått for en konkret skillevegg av jern til å bety ei ugjennomtrengelig politisk og militær grense gjennom Europa og i siste omgang til å betegne ei mental blokkering. Forma hjerneteppe forutsetter sjølsagt den siste betydningsendringa.
Ordformene forholdsregel og forhåndsregel betyr derimot det samme, det er bare slik at forholdet mellom første- og sisteleddet er nokså dunkelt i forholdsregel – de fleste forholdsregler gjelder jo ikke under alle forhold. Derimot kan det være veldig lurt å ta sine forholdsregler på forhånd – etterpåklokskap er som kjent ikke så mye verdt – og dermed er sammensetningen forhåndsregel langt mer logisk. Og logikk er jo ikke å forakte – ikke minst språkrøktere er vanligvis ganske flinke til å påkalle logikken når det gjelder å fastslå hva som er korrekt språk. I så fall er forhåndsregel en god kandidat til å bli utropt til korrekt språk, men fremdeles dominerer nok den ”ulogiske” formen forholdsregel såpass sterkt i praktisk bruk at de fleste har fått med seg at det er dette som gjelder som korrekt. Men det kan jo endre seg i framtida.
Et tilfelle der språkbruken helt klart har seira over språkrøkten fordi den ”riktige” formen er blitt helt uforståelig, er det første ordet i overskriften. Her gir søkemotoren Google nesten 10.000 treff på munngodt, mens den ”korrekte” og svært lite gjennomsiktige formen som står i norske ordbøker, mungåt, har fattige 276 treff. Forklaringa av dette ordet er slik i Bokmålsordboka:
mungåt -et (norr mungát, av munr ‘glede’ og gát ‘det en får, føde’ omtydet til munngodt) om norr forh: hjemmebrygget, innenlandsk øl.
Her blir altså ordet munngodt nevnt, men nærmest som ei feilaktig omtolking av det ”egentlige” ordet, som da spesifikt blir sagt å referere til gammelnorske bryggetradisjoner. Her er nok Gyldendals Dansk-dansk ordbog bedre i samsvar også med moderne norsk språkbruk, for der står ordet mundgodt, og det blir forklart som ”noget lækkert” – altså noe som er godt i munnen.
Dersom vi oppfatter munngodt på den måten, blir kanskje innholdet i overskrifta meningsfull; i alle fall er det mange som mener at det kan være lurt å ha noe søtt å knaske på for eksempel på en eksamen. Da er det knapt like lurt å stille med mungåt på forhånd; det bør en vel heller vente med til etter eksamen.
Omtolkinger av den typen vi har sett på her, kalles folkeetymologi, og ettersom etymologi gjerne blir regna som en vitenskap som ”folk” ikke har noe særlig greie på, så står heller ikke folkeetymologien høyt i kurs. Men når vi ser nærmere etter, fins det faktisk eksempler på slike omtolkinger som også må være gjort i mer lærde kretser. Et eksempel er ordet posthum, som i dag gjerne brukes om et åndsverk som kommer ut etter at opphavspersonen er død. For de som kan litt latin, ser det ut som dette ordet er sammensatt av post, som betyr etter, og humus, som betyr jord, altså noe som er offentliggjort etter at personen er kommet i jorda. Men den opprinnelige latinske formen er postumus, altså uten h i midten, og det er ikke noe sammensatt ord på latin – det betyr rett og slett sist – et posthumt verk er jo normalt også det siste. Her er ”feilen” som kjent for lengst blitt riktig, sjøl om den i prinsippet ikke er så mye glupere enn å omforme basseng til badeseng – det går jo utvilsomt an å ligge behagelig i begge slags ”seng”.
Hvor vil jeg så hen med dette? Disse og utallige andre eksempler viser at alt snakk om hva et ord ”egentlig” betyr, eller hvilken form som ”egentlig” er den riktige, er nokså fåfengt: Språk er vane og konvensjon, og dermed underlagt det som med et høytidelig ord kalles forandringens lov. Men språkendringer ligner på moter og andre påfunn: Noen slår an, mens andre gjør det ikke. Men hvilke av dagens ”feil” som blir morgendagens norm, veit vi ikke før morgendagen gryr.
Arne Torp er til daglig professor i nordisk språkvitenskap ved Institutt for lingvistiske og nordiske studier ved Universitetet i Oslo. Han arbeider mest med språkhistorie og interesserer seg spesielt for ulike nordiske språk, både eldre former — altså såkalte døde språk — og nålevende.
Fram for de flerumettede fettsyrene!
At engelsk er et rikt språk, er hevet over tvil. De tjue tjukke bindene til siste utgave av Oxford English Dictionary skulle være bevis nok. Det er ofte denne rikdommen det henvises til, for eksempel, når norske låtskrivere skal begrunne hvorfor de heller skriver tekster på engelsk enn på morsmålet. (Man ser for seg Øystein Greni, Sondre Lerche, Ane Brun et al. som blar seg gjennom ordbokas 21 000 sider på jakt etter en mot juste…). Engelskens omfangsrike ordforråd har sine åpenbare årsaker; et germansk språksamfunn som tidlig utsettes for en fransk invasjon, både språklig og militært; senere en kolonimakt som raner til seg språklig tjuvgods fra alle verdenshjørner.
Men faktum er at mesteparten av de 500 000 glosene i Oxford English Dictionary har endt opp nettopp der – sirlig bokført i alfabetisk rekkefølge, men ofte helt ukjent for den jevne morsmålstalende. Engelsk er fremdeles et germansk språk, også når det gjelder ordforråd. Ny forskning viser nemlig at godt over 80% av ordene som engelsktalende bruker i dagligtale har angelsaksisk opprinnelse. Jo flere ord av fransk-latinsk opprinnelse, jo tyngre, fjernere eller kjøligere oppleves teksten. (Prøv selv: Hva vil du foretrekke å bli møtt med; a hearty welcome eller a cordial reception?) Når engelsktalende snakker fra hjertet, bruker de altså fortsatt angelsaksisk.
Så på engelsk har man en del flere valgmuligheter når det gjelder register enn man har på norsk. Eller, sagt på en annen måte – på engelsk er det lettere å ordlegge seg på en slik måte at mottakeren ikke forstår hva du snakker om. Du kan, for eksempel, si impecunious istedenfor poor. Du kan si egregrious istedenfor awful. Du kan si myopia istedenfor tunnel vision. Lista er uendelig. Det man oppnår med å velge det første ordet framfor det andre i disse ordparene, er å understreke sin egen status og ekskludere menigmannen fra ordvekslingen.
Da jeg begynte å lære norsk som voksen for mange år siden, ble jeg imponert over det norske språkets evne til å være glassklart og inkluderende. Det var som om tiår med sosialdemokrati hadde nedfelt seg i språket. Det var, for eksempel, bare etter at jeg hadde lært norsk at jeg skjønte hva sykdommer som lungebetennelse, leddgikt og hjernehinnebetennelse egentlig var. Glosene på morsmålet mitt – pneumonia, arthritis og meningitis – var, bokstavelig talt, helt greske og ga ingen pekepinn om hvordan sykdommen artet seg. På samme måte var ord som læreplan, innfødt, barnelege og skrivesaker umiddelbart forståelige, selv for et barn eller en innvandrer, på en måte som curriculum, indigenous, paediatrician og stationery absolutt ikke var. Når man først hadde vendt seg til lengden på slike ord som rettsikkerhetshensyn og sannsynlighetsberegningsstatistikk, så var det enkel sak å forstå hva de betydde. Norsk preges av en velsignet gjennomsiktighet – en egenskap som på engelsk heter noe så ugjennomsiktig som perspicacity.
Selv naturvitenskapelige betegnelser kan bli begripelige for mannen i gata når de kommer i norsk språkdrakt. En personlig favoritt er flerumettede fettsyrer. Fantastisk! Du ser for deg alle disse syrene som er feite og som likevel ikke er mette. På engelsk heter det polyunsaturates. Hva ser du for deg da? En knusktørr papegøye, kanskje?
Richard Burgess er engelsk og har bodd i Norge siden 1976. Han arbeider som lærebokforfatter, oversetter og frilans kulturarbeider. Les mer om ham på www.richardburgess.no.
Merkt engelsk, godt språk, norsk 2 kommentarar
Kva for slags type bodskap vil du ha fram?
Eg forskar m.a. på spørjeord og -uttrykk. (Kva for noko?! Korleis går det an å forska på slikt?! Kven har nytte av det?!) Det har gitt meg ein del interessante opplevingar. No skal det seiast at ein nok må ha ein relativt sær intellektuell orientering for å bli like begeistra av mange av desse opplevingane, men nokre av dei kan vera kjelde til refleksjon også ut over snevre grammatiske krinsar.
Og ein overordna innsikt er den at ein del spørjeord og -uttrykk er svært lite veloppdragne. Dei oppfører seg til dels på ein annan måte enn ein kanskje skulle tru. Nokre vil sikkert seia at det er språkbrukarane som ikkje brukar orda rett, men eg vel no å leggja skulda på orda sjølve. Dei rakkarane! Ta til dømes uttrykket hva slags. Ein skulle kanskje tru at det blei brukt når ein spør etter ein type, eit slag, av noko. Men det er slett ikkje alltid tilfelle i norsk. Sjå for eksempel på desse døma som er henta frå ulike nettsider.
Kva slags år gjekk du på Eid da??
luksusproblemet mitt no er å velje kva slags bok eg skal begynne på av dei fire skattane eg lånte med meg
Her skal du skrive hva slags kjendis som er din favoritt, og så får vi se hva kjendis som er best.
hva slags dato og klokkeslett kommer videoene?
I desse døma spør ikkje kva/hva slags etter ein type av noko, men heller eit eksemplar av noko. Det burde uttrykket ha halde seg for godt til! Det oppfører seg som det var hvilken, for hvilken (i bokmål) har nettopp det som oppgåve her i livet, å spørja etter eit eksemplar.
Men vent no litt. Høyr på dette. Går vi om lag tusen år tilbake, til gammalnorsk og til dei gamle germanske språka, var det som er opphavet til hvilken (og which, welcher, welk osv. i dei germanske skyldspråka) ord som faktisk spurde etter typar og slett ikkje eksemplar. Opphavet til ordet er ei form av kva og substantivet lik, som ein gong tydde omtrent ‘form, kropp’, så med andre ord – ja, nettopp! – kva slags. Den same utviklinga har funne stad i dei romanske språka der latinens qualis kunne spørja etter typar medan etterkommarane cual, quale og quel i spansk, italiensk og fransk no etterspør eksemplar og slett ikkje typar. Det er altså eit mønster her. Det ser ut til å finnast ein dynamikk der spørjeuttrykk for type etter kvart utviklar seg til spørjeuttrykk for eksemplar.
Kva skjer så? Jau, uttrykket kan finna på å alliera seg med eit ekstra typeord som t.d. type. Her er nokre døme på det, igjen henta frå nettet.
Hva slags type bleier skal dere bruke?
Er det noen som vet hva slags type batteri dette er?
Kva slags type materiale kan eg lasta opp?
Før du avgjer kva slags type presentasjon du vil lage, må du vite kva slags utstyr du kan disponere.
Overflødig med “type” her, kan du nok meina, og det skal du få lov til. Det skal Språkrådet også få lov til, viss dei føler for det. Ikkje det at dei kjem til å spørja meg om lov, men eg ville no berre ha sagt det. Men det er eit faktum at denne “type-forsterkinga” finst der ute.
Og interessant nok skil norsk seg her frå dansk og svensk. Sist eg sjekka, googla eg fram hundrevis av eksempel på type-forsterking i norske tekstar, men berre ein handfull i danske og svenske tekstar. Det kan anten tyda på at danskar og svenskar har betre kustus på spørjeorda sine eller det kan rett og slett reflektera ein reell skilnad, nemleg at i norsk har type-lesinga av kva/hva slags bleikna og type-forsterkinga komme som ein konsekvens av det. Med andre ord: På norsk er type-forsterking ikkje eigentleg overflødig. Det er ei klargjering som derimot ikkje er naudsynt i dansk og svensk fordi hvad for (en) slags og vad för slags/sorts ikkje er mindre målretta i si etterspørjing av typar.
Eit alternativ er sjølvsagt å røkta spørjeorda. Innprenta språkbrukarane å ha litt meir kustus: “Kva/hva slags får ikkje lov til å etterspørja eksemplar!” Og så kan ein i neste omgang seia: “Type i kva/hva slags type er overflødig!”. Jau, versågod!
Så kva er så bodskapen i dette stykket? Jau, eg ville i grunnen berre ha sagt at det finst mekanismar og prosessar i språket som skapar dynamikk og utvikling. Som grammatikar bør ein vera interessert i å forstå desse, og som språkbrukar kan det vera bra å frå tid til annan få høyra at slik dynamikk og utvikling ikkje nødvendigvis fører til katastrofe. Det går an å senka skuldrane, roa seg litt ned og tenkja at kjelda til klart språk ikkje har så mykje med grammatikk å gjera.
Øystein A. Vangsnes er forskar ved Center for Advanced Study in Theoretical Linguistics, Universitetet i Tromsø. Han bloggar også om språk og språkvitskap på forskning.no, sjå http://www.forskning.no/blog/vangsnes.
Adjektivene, ingenting å være redd for
Hvis du har et par minutter til overs, skal jeg vise deg et trylletriks: kunsten å lage bilder i andres hoder. Alt du trenger er litt pågangsmot, viljen til selv å se bilder som ikke finnes – samt en uredd og stilsikker omgang med adjektiver. Mine venner! Her blåses til kamp for mer adjektivbruk og språklig lek!
Vi tar oss først tid til en leksikal oppfriskning av hva et adjektiv er. Adjektivet beskriver substantivet. Når du beskriver en bil som blå, er ‘blå’ adjektivet. Adjektivet har den magiske egenskapen at det ikke bare beskriver det du beskriver, men kan også beskrive deg: Dersom du omtaler en film som kjedelig, sier det noe om holdningen din. Du flagger synspunkt. Adjektivet blir i profesjonelle kretser ansett som den objektive journalists verste fiende. Så er da spørsmålet om adjektivet ‘objektiv’ kan, eller bør, brukes om journalister.
Den gamle skolens lærere fortalte oss at en forfatters mest innpåslitne følgesvenn er den såkalte adjektivsjuka: Trangen til å overlesse en tekst med utmalende adjektiver. Det gikk varmgang i rødblyantene på åttitallet der de spankulerte hissig nyspissede langs linjene i stilbøker. Ironisk nok ble mange adjektivrike tekster rettet ved hjelp av nye adjektiver: “Ble ikke denne teksten forholdsvis svulstig?”
Det mest forskrudde skriverådet jeg har sett på lenge, fant jeg i en blogg der forfatteren så sent som i september i fjor fastslo: Når du tror at du har skrevet teksten ferdig, gå gjennom det du har skrevet og stryk minst halvparten av antallet adjektiver. Jeg vil tippe at slike tips har skylden for mange anspente kjever, innestengt fortellerglede og kjedelige tekster. Derfor: Glem slike råd. Språk er ikke matematikk, men musikk. Du kan med god samvittighet se på teksten din som et partitur, der du er allmektig komponist. Matematikerne har fastsatte formler som skal munne ut i fasit, mens du har språkets uendelighetstegn fritt til din disposisjon. Elegant bruk av adjektiver setter smak på leserens tungespiss, og et velplassert adjektiv smører tankebanenes tannhjul.
Du kan også lage dine egne adjektiver: Mens jeg skriver dette er det svært kaldt utenfor vinduet mitt. Å beskrive kulden som ‘blå’ blir for upresist. Jeg føler tvert imot kulden som ’svartsvidd’. Smak på ordet før du avviser det. Får du bilder i hodet? Følelser i huden?
Jeg oppfordrer til økt bruk av gjennomtenkte og velfølte adjektiver. Jeg vil rett og slett at hele språket skal i sirkulasjon og inn i dansen. Da kan ikke dansens mestre, adjektivene, stå som veggpryd og bare se på.
Jakob Arvola er journalist og programleder i NRK, tekstforfatter og blogger på www.jakobarvola.com .
Merkt adjektiv, kommunikasjon Kommenter
Valg av ord
Som frilanswebredaktør er jeg så heldig å få jobbe med det jeg brenner for: webkommunikasjon i vid forstand. Det fører meg til spennende emner som tekstskriving, webdesign, informasjonsarkitektur, webstatistikk og søkemotoroptimalisering.
Når det gjelder tekster, har tidene forandret seg. Det stilles helt andre krav til webtekster enn til papirtekster. En webtekst skal holde på lesere som sitter klare med fingeren på musa for å komme seg vekk ved det minste dødpunkt.
Målgruppe er et viktig stikkord her. Webkommunikasjon dreier seg om å være målgruppebevisst. Det går også ut på å ta utgangspunkt i det som er viktig for brukerne, nemlig å utføre visse oppgaver (finne informasjon, kjøpe noe osv.). Brukerne kommer til et nettsted med en oppgave som skal løses. Hva skulle du utføre forrige gang du var inne på Operaen.no? Sannsynligvis kjøpe billett, sjekke spilleplanen eller finne tilleggsinformasjon om en forestilling eller en operasanger. Bevisstheten om slike viktige brukerscenarioer må selvfølgelig få konsekvenser for hvordan Operaen legger opp nettstedet sitt. Webkommunikasjon dreier seg om å gjøre det enkelt for brukerne å få utført oppgaver på kortest mulig tid.
Vår tids mennesker liker ikke å vente. De liker heller ikke å måtte lære seg et eget begrepsapparat for å kunne bruke et nettsted. Bare glem å lære opp brukerne som kommer til nettstedet ditt.
Mange kommer til et nettsted via søkemotorer – i første rekke Google. Det faktum må være med på å styre ordvalget på nettstedet ditt: Du må bruke de ordene folk flest søker etter. Hvis du har en liten nettbutikk og finner ut at salget tjuedobles av at du bruker ordet ”fotoapparat” i stedet for ”fotografiapparat”, så sier det seg selv at du må være passe selvdestruktiv for å bruke det ordet du taper penger på.
Dette gjelder ikke bare for nettsteder som skal selge. Vel så viktig – ja, kanskje viktigere – er det for informasjonsnettsteder. Pandemi.no er et skrekkens eksempel på et nettsted som stryker til eksamen. De unnlater å bruke ordet ”svineinfluensa”. De opererer med de mer korrekte uttrykkene ”influensa A(H1N1)” og ”pandemisk influensa”. Det gjør at det blir vanskeligere for folk å finne nettstedet gjennom søkemotorer. Er det så farlig, da? Ja, når majoriteten av befolkningen bruker søkemotorer som hovedkilden til å finne noe på nettet, så er det farlig. I en krisesituasjon kan det i verste fall dreie seg om liv og død.
Per-Erik Skramstad er frilanswebredaktør (Webkommunikasjon.no) og redaktør for Korrekturavdelingen.no og Wagneropera.net.
Merkt kommunikasjon, nettskriving Kommenter
Betydningen av å skrive rett
Jeg har gleden av å henge ut folk som skriver feil. Det er ikke for å gjøre narr av noen, men for å belyse utfordringen vi står overfor.
I all min frustrasjon over folk som til stadighet skriver feil, tok jeg og min gode kamerat initiativet til å opprette en blogg. Denne kalte vi Orddelingsmafiaen, og den hadde et ganske enkelt formål. Vi skulle legge ut bilder av folk som skriver feil, i all offentlighet. Og folk skriver feil i de underligste sammenhenger.
Da jeg fikk min invitasjon til å gjesteblogge her på Klarspråk.no, fant jeg denne setningen: «Legg inn ein kommentar: E-post adressa di blir aldri publisert eller frigitt. [...]». Og det er akkurat det jeg snakker om. Som du sikkert har skjønt, dreier Orddelingsmafiaen seg hovedsakelig om såkalte orddelingsfeil (eller særskrivingsfeil og orddeling med linjeskift-feil, hvis man skal være korrekt).
Det er veldig mange som gjør denne typen feil. I vårt tapre forsøk på å samle forskjellige eksempler har vi kommet en rekke forskjellige steder hvor det deles ord. De morsomste er utvilsomt butikkskilt. Ja, at en lekebutikk har «Rulle sko» til 299 kr er jo et godt eksempel. Det kunne vært greit om det bare hadde vært en enkeltstående tabbe, hvor den aktuelle personen glemte bindestreken denne gangen, men vi ser det så altfor ofte, overalt.
Men det begynner med en gang å bli verre når Institutt for statsvitenskap kan vise veien til klasserommet for «Sosial antropologi». Eller når statskanalen NRK kan melde at to «15 åringer» er savnet. Det er her følelsene mine begynner å svinge. Jeg blir litt lei meg og litt frustrert over at det er mulig å gjøre så grundig feil. Og tanken på at det sannsynligvis er brukt store penger på å trykke disse åpenbare feilene, gjør meg oppgitt.
Det handler ikke om at det kanskje er et mellomrom for mye eller en bindestrek for lite. Det handler om at det er feil. Det er viktig når man skal kommunisere, særlig i staten. Rett språk er viktig for å bli tatt alvorlig og bli oppfattet som en redelig aktør.
Når jeg snakker med både privatpersoner og journalister om dette problemet, hender det at de spør meg om det ikke er en naturlig utvikling av språket, dette med orddeling. Jeg mener det handler om holdninger til språket vårt, og om latskap. Det er lett å skylde på engelsk i dette tilfellet, hvor man deler sammensatte ord i hytt og vær. Eller det handler om tekstbehandlingsprogrammene våre (Word etc.) som ikke forstår seg på sammensatte ord og ønsker å dele dem. Tekstbehandlingsprogrammer kommer som oftest fra engelsk. Skal vi virkelig ha et språk som er så påvirket og forandret av et annet språk på grunn av latskap?
Nei, det skal vi ikke ha noe av! Det er derfor viktig at du som skriver, du som skal kommunisere med andre, skriver korrekt og står fram som et godt forbilde og skriver korrekt. Så slipper i alle fall jeg å henge deg ut …
Petter Holstad er en ungdommelig ildsjel som er lidenskapelig opptatt av det norske språk og driver nettsiden Orddelingsmafiaen på www.orddeling.net.
Utfordringa er problemet
Sit du fast i bilkø i Bergen sentrum, har du ikkje eit problem. Du har støytt på ei trafikal utfordring. Står du i sjukehuskø, er du ein del av ei helsepolitisk utfordring. Mistar du jobben, har du ikkje eit problem. Du står overfor ei ny og spennande utfordring.
Snart finst det ikkje lenger problem. Det finst berre utfordringar.
Problemet er truga. Problemet blir viska vekk frå språket vårt. Problemet hamnar snart i sekken saman med neger, mongo og sigøynar.
Nedbemanning heiter omorganisering. Krig heiter fredsbevarande operasjonar. Lokalprodusert mat heiter kortreist mat. Og problemet forsvinn. Folk med problem er taparar. Kva er det som skjer?
Svartsyn og realistisk mismot har gått heilt av moten. Vi lever i den irriterande optimismens tidsalder. Her er det ikkje rom for problem. Berre utfordringar. Språket blir stadig sminka, men det ikkje alltid det verken ser eller høyrest betre ut av den grunn.
Det er noko provoserande positivt over omgrepet utfordring. Grip dagen, liksom. Problem er langt betre. Problem er lettare å forholde seg til. Problem er noko konkret som vi kan sukke over og motvillig prøve å bli kvitt.
”Restskatt. No har eg eit kjempeproblem. Staten syg.”
Ta vare på problemet, elles sit du snart med fanget fullt av utfordringar. Hugs at du kan tykkje synd i deg sjølv når du har problem. Du kan søkje trøyst, og du kan distansere deg frå det. Det kan du ikkje når du står overfor ei utfordring. Utfordringar høyrest ut som noko ein skal glede seg til å ta tak i. Særleg når det snakk om spennande utfordringar. Folk som snakkar om spennande utfordringar, sjølv kor mørk situasjonen måtte vere, er dei verste. Dei er minst like provoserande som folk som har gått på Steinerskulen, der dei går kring og ser mulegheiter i alt elende.
”Heisann! Restskatt! Her har vi ei spennande privatøkonomisk utfordring.”
Det blir sagt at problemet ikkje forsvinn sjølv om vi ikkje snakkar om det. Like sikkert er det vel at problemet ikkje forsvinn sjølv om vi kallar det ei utfordring. Store eller små, problema ligg der uansett, med eller utan språksminke.
Dei einaste som inntil vidare får ha problema sine i fred, er alkoholikarane. Ei stund til får dei sitje uforstyrra med sekstiflaska og suge på alkoholproblemet sitt. Men dei skal ikkje kjenne seg for trygge. Når som helst dukkar det opp ein velmeinande, positiv og politisk korrekt Einar Gelius-type som hevdar at dei har ei alkoholutfordring. Berre vent. Geliusane skal berre gjere Gud kjønnslaus først, så er dei klare for nye spennande utfordringar.
Eg støttar noko ein desillusjonert organist sa ei sein kveldsstund:
Det finst ikkje utfordringar – berre problem.
Finn Tokvam, forfattar, artist og programmedarbeidar, er blitt ei original røyst i norsk journalistikk og underhaldning. Han har vore med på å lage og er programleiar for NRK-programma P.i.l.s. (Populærmusikk ispedd litt sladder) og Radio Røynda. Han er medforfattar av romanen Tyl, og han hadde ei av hovudrollene i oppsetjinga av Vestlandsrevyen. Dette innlegget stod på trykk i Magasinet til Bergens Tidende den 21. november i år.
Merkt uklart språk 1 kommentar
Språkleg vrakgods?
Snadd og snåld og snut og snyta. Tut og trut og strut og stryta. Nebb og tryne, rott og rane, kjeft og klove, gron og grane, munn og mule, mutt og putt, sleik og slabb og søt og sutt.
Dette er ein song om språk. Det er Ivar Aasens dikt Navne på mund, som eg her har gjeve att utan ujamn høgremarg. Aasen kunne heilt klart fleire namn for munn eg det eg kan. Bestemor mi på nitti kan òg fleire ord for munn enn meg. Og for folk som brukar munnen. – Kjeftaslit, seier ho, og slår av radioen. Berre sliting på kjeften, altså.
Me får ofte forklart at dialektord forsvinn på grunn av referenttap, altså fordi dei tinga eller fenomena som orda viser til, forsvinn. Eg er ikkje overtydd om at det er sant. Me brukar kjeften minst like mykje no som på Aasen si tid, men nyttar langt færre ord om han. Uinteressant tomprat er det òg mykje av for tida, men det er likevel få som kallar det dåmlaust kjeftaslit.
Om eg skipar til eit nytt avsnitt utan å skiple den utkropne tankerekkja, er det meir merkverdig enn om eg organiserer det nye avsnittet utan å øydeleggje det som var så utspekulert. Å skipe til og å skiple gjer både eg og andre heile tida, dag ut og dag inn. Me gjer mest ikkje anna. Såleis er dette slett ikkje ord med referenttap. Noko er likevel borte. Eg skal snart seie kva eg trur det er.
Men fyrst: Me er vel samde om at ingen ved sine fulle fem vil seie at det reint språkleg er noko gale med ord som skipe eller skiple. Lydane, bokstavane og stavingane her er like gode som alle andre lydar, bokstavar og stavingar. Men mange vil seie at orda ikkje kommuniserer så godt. Ord og språk er ressursar for både tanken og for kommunikasjon – men svært mange tradisjonelle norske ord fungerer ikkje som kommunikative ressursar i dag. Dei er ikkje nok nytta, dei har ingen symbolsk kapital.
På mange vis ser dette ut som ein motsetnad, for me veit jo at symbolsk og kulturell kapital er bygd på knappheit, me veit at det eksklusive gjev mest kapital. At tradisjonsord er lite utbreidde gjer dei likevel ikkje eksklusive. I staden vert dei ekskluderte. Å nytte markerte ord som skipe og skiple, for ikkje å snakke om snadd og snåld og snut og snyta i ein akademisk tekst eller på ein statleg nettstad, inneber risiko for negativ kapital. Det veit dei som ber slike ord, og difor er desse orda òg offer for språkbrukarane sin strenge sjølvsensur, kanskje strengare enn naudsynt. Såleis vert dei jamvel mindre nytta. Me kan nok vere mange som ergrar oss over jålete og unaudsyn bruk av framandord eller fagtermar. Likevel er det liten risiko knytt til det å bruke ord som komparere og moderator (sjølv om lesarane av denne bloggen truleg vil føretrekkje samanlikne og møteleiar), fordi dei oftast vert nytta av språkbrukarar som har respekt og legitimitet.
Jamvel om tradisjonelle dialektord skulle gjere språket vårt både meir variert og meir presist, har dei ikkje ein sjanse, trass i mangfaldretorikk og ideala om klårt språk. For det som er borte, er makta til det språket som desse orda er ein del av. At det er utviklingsmessig nødvendigheit som gjer at ord forsvinn, er kjeftaslit. Orda vert ikkje irrelevante og borte fordi me ikkje treng dei – for det gjer me kanskje, om målet er språkleg variasjon og presisjon – orda vert borte fordi språket og språkbrukarane dei tilhøyrer har mist makt og status i møtet med mektigare språk og brukarar.
Eg heiar på dei som driv språkleg risikosport, på djupvassdukkarane på veg ned til vraket.
Eli Bjørhusdal er phd-stipendiat i norsk ved Høgskulen i Sogn og Fjordane. Ho bur i Jostedalen og har bloggen Jostedalsrypa.
Merkt dialekt, kommunikasjon Kommenter