I klartekst – blogg

At engelsk er et rikt språk, er hevet over tvil. De tjue tjukke bindene til siste utgave av Oxford English Dictionary skulle være bevis nok. Det er ofte denne rikdommen det henvises til, for eksempel, når norske låtskrivere skal begrunne hvorfor de heller skriver tekster på engelsk enn på morsmålet. (Man ser for seg Øystein Greni, Sondre Lerche, Ane Brun et al. som blar seg gjennom ordbokas 21 000 sider på jakt etter en mot juste…). Engelskens omfangsrike ordforråd har sine åpenbare årsaker; et germansk språksamfunn som tidlig utsettes for en fransk invasjon, både språklig og militært; senere en kolonimakt som raner til seg språklig tjuvgods fra alle verdenshjørner.

Men faktum er at mesteparten av de 500 000 glosene i Oxford English Dictionary har endt opp nettopp der – sirlig bokført i alfabetisk rekkefølge, men ofte helt ukjent for den jevne morsmålstalende. Engelsk er fremdeles et germansk språk, også når det gjelder ordforråd. Ny forskning viser nemlig at godt over 80% av ordene som engelsktalende bruker i dagligtale har angelsaksisk opprinnelse. Jo flere ord av fransk-latinsk opprinnelse, jo tyngre, fjernere eller kjøligere oppleves teksten. (Prøv selv: Hva vil du foretrekke å bli møtt med; a hearty welcome eller a cordial reception?) Når engelsktalende snakker fra hjertet, bruker de altså fortsatt angelsaksisk.

Så på engelsk har man en del flere valgmuligheter når det gjelder register enn man har på norsk. Eller, sagt på en annen måte – på engelsk er det lettere å ordlegge seg på en slik måte at mottakeren ikke forstår hva du snakker om. Du kan, for eksempel, si impecunious istedenfor poor. Du kan si egregrious istedenfor awful. Du kan si myopia istedenfor tunnel vision. Lista er uendelig. Det man oppnår med å velge det første ordet framfor det andre i disse ordparene, er å understreke sin egen status og ekskludere menigmannen fra ordvekslingen.

Da jeg begynte å lære norsk som voksen for mange år siden, ble jeg imponert over det norske språkets evne til å være glassklart og inkluderende. Det var som om tiår med sosialdemokrati hadde nedfelt seg i språket. Det var, for eksempel, bare etter at jeg hadde lært norsk at jeg skjønte hva sykdommer som lungebetennelse, leddgikt og hjernehinnebetennelse egentlig var. Glosene på morsmålet mitt – pneumonia, arthritis og meningitis – var, bokstavelig talt, helt greske og ga ingen pekepinn om hvordan sykdommen artet seg. På samme måte var ord som læreplan, innfødt, barnelege og skrivesaker umiddelbart forståelige, selv for et barn eller en innvandrer, på en måte som curriculum, indigenous, paediatrician og stationery absolutt ikke var. Når man først hadde vendt seg til lengden på slike ord som rettsikkerhetshensyn og sannsynlighetsberegningsstatistikk, så var det enkel sak å forstå hva de betydde. Norsk preges av en velsignet gjennomsiktighet – en egenskap som på engelsk heter noe så ugjennomsiktig som perspicacity.

Selv naturvitenskapelige betegnelser kan bli begripelige for mannen i gata når de kommer i norsk språkdrakt. En personlig favoritt er flerumettede fettsyrer. Fantastisk! Du ser for deg alle disse syrene som er feite og som likevel ikke er mette. På engelsk heter det polyunsaturates. Hva ser du for deg da? En knusktørr papegøye, kanskje?

Richard Burgess er engelsk og har bodd i Norge siden 1976. Han arbeider som lærebokforfatter, oversetter og frilans kulturarbeider. Les mer om ham på www.richardburgess.no.